U.S. Postal Service sparket Daniel C. Coker som postbehandler etter at han fikk for mange uplanlagte fravær. En voldgiftsdommer opprettholdt beslutningen om å sparke ham, og Coker anla søksmål.
USPS utstedte Coker et varsel om fjerning 12. april 2012, og ga ham beskjed om at han ville bli fjernet fra sin stilling som postbehandler. Brevet ga en liste over 32 planlagte arbeidsdager, som dekket 256 timer, som Coker var fraværende mellom 2. januar og 29. mars 2012, med 20 av dagene oppført som AWOL eller i permisjon uten lønn. Coker var ikke kvalifisert for FMLA-permisjon i perioden dekket av fjerningsbrevet 12. april fordi han jobbet mindre enn de nødvendige 1250 timene i 2011.
Daniel C. Coker sendte inn en klage mot postmestergeneral Patrick Donahoe 29. april 2014 til USAs distriktsdomstol for Central District of Illinois. Coker hadde jobbet ved USPS-anlegget i Champaign, Illinois, siden mars 2000 som postbehandler.
Klagen utpekte USPS, Postmaster General og NPMHU Local #306 som saksøkte, samt statsadvokaten og USAs advokat. Den påsto at Unionen nektet Coker rettssak ved å unnlate å representere ham ordentlig under en voldgift og ved å unnlate å anke voldgiftsdommeren, og at Unionen unnlot å iverksette tiltak da Coker "gjorde [det] oppmerksom på eksistensen av to separate sett med [oppmøte] dokumenter, PS-skjema 3971." Klagen påsto at USPS brøt et EEO-forlik, nektet Coker behørig prosess under voldgiften, løy for voldgiftsdommeren og sendte inn uredelige bevis ved voldgiften, skapte et fiendtlig arbeidsmiljø for Coker, fjernet navnet hans fra overtidslisten og løy om ham til Illinois Department of Employment Security. Klagen artikulerte ingen krav mot riksadvokaten eller USAs advokat, så retten avviste krav mot dem fra søksmålet. Han saksøkte også fagforeningen for å ha brutt dens plikt til å representere ham rettferdig i voldgiften.
Coker påsto i en NLRB-siktelse som han sendte inn 2. april 2014 eller rundt 2. april 2014, at Local 306 feilaktig unnlot å representere ham ved ikke å hjelpe ham med å anke voldgiftsdommen. Dermed, "Coker må absolutt ha visst da at dette påståtte bruddet på plikten av NPMHU Local 306 hadde skjedd; og derfor utløp den seks måneder lange foreldelsesfristen for dette fullstendig useriøse kravet senest 2. oktober 2014." Men Coker ventet til 15. mai 2015 med å påstå at NPMHU Local 306s unnlatelse av å saksøke for å oppheve voldgiftsdommen var ulovlig.
Lagmannsretten stadfestet skyting og avviste påstandene mot National Postal Mail Handlers Union #Local 306.
Her er saken:
USAs lagmannsrett
For den syvende kretsen
Chicago, Illinois 60604
DANIEL C. COKER, saksøker-appellant, v.
MEGAN J. BRENNAN, postmestergeneral i USA, \
og NATIONAL POSTAL MAIL HANDLERS UNION LOCAL 306 Saksøkte-ankede.
nr. 16-2334
Vedtatt: 1. november 2016
Før ILANA DIAMOND ROVNER, kretsdommer ANN CLAIRE WILLIAMS, kretsdommer DAVID F. HAMILTON, kretsdommer
REKKEFØLGE
U.S. Postal Service sparket Daniel Coker som postbehandler etter at han fikk for mange uplanlagte fravær. En voldgiftsdommer opprettholdt beslutningen om å sparke ham, og Coker anla denne saken. Han hevder hovedsakelig at postvesenet brøt en tidligere forliksavtale ved å sparke ham. Han saksøkte også fagforeningen for å ha brutt dens plikt til å representere ham rettferdig i voldgiften. Etter en rettssak konkluderte tingretten med at kravene mot postvesenet manglet realitet; den ga også fagforeningen summarisk dom. Fordi Posten ikke brøt forliket og forbundet handlet rimelig, bekrefter vi dommen.
Cokers krav ble avhendet på forskjellige stadier i rettssaken, så vi vurderer dem separat. Vi starter med journalen utviklet under rettssaken mot postvesenet og tar først opp Cokers hovedpåstand om at tjenesten brøt forliksavtalen ved å sparke ham. Denne forliksavtalen, som ble oppnådd i september 2010, løste blant andre tvister et krav i henhold til tittel VII i Civil Rights Act av 1964, 42 U.S.C. §§ 2000e–2000e-17. Kravet utfordret en tidligere beslutning fra postvesenet om å sparke Coker for fravær. I 2010-oppgjøret lovet postvesenet at "varselet om fjerning og all annen disiplin vil bli opphevet og slettet" fra Cokers journal. Den ble også enige om å tildele ham årlig permisjonskreditt og betale ham $30 000 i et engangsbeløp.
Nye problemer oppsto noen måneder etter forliket. Fra april 2011 til april 2012 kolliderte Coker med ledelsen på grunn av nye og hyppige uplanlagte fravær. I et forsøk på å rette opp fraværet fikk han den progressive disiplinen som kreves i tariffavtalen: først et advarselsbrev, deretter etter hvert som fraværet fortsatte, en suspensjon på 7 dager, og senere en suspensjon i 14 dager. Til slutt, i april 2012, mottok han et varsel om fjerning for 32 dager med uplanlagt fravær mellom januar og mars 2012.
Etter at Coker mottok denne meldingen, utfordret fagforeningen hans fjerningen gjennom tre klagetrinn og voldgift. I løpet av det andre klagetrinnet gjennomgikk sjefen for det lokale postanlegget, Jennifer Defebaugh, oppmøtet for hvert år tilbake til 2005. Hun gjennomgikk disse eldre postene for å evaluere Cokers påstand om at hans fravær i 2012 var et resultat av fiendtlighet fra hans side. nåværende veiledere. Ved å se på tidligere poster, kunne Defebaugh se om oppmøtet hans var bedre under forskjellige veiledere. Det var ikke bedre, så hun avviste klagen hans.Senere, ved voldgiften, leverte postvesenet Cokers tilstedeværelseslister tilbake til 2006. Basert på oppmøtehistorikken hans fra 2011 til 2012, konkluderte voldgiftsdommeren med at postvesenet hadde god grunn til å sparke ham.
Coker argumenterte uten hell under rettssaken at postvesenet brøt forliksavtalen ved å bruke hans eldre oppmøteprotokoller i klageprosessen og ved voldgiften. Distriktsdommeren avgjorde at forliket ikke forbød postvesenet å bruke disse postene,og i alle fall Coker viste ikke at han var disiplinert for oppmøteproblemer som gikk før oppgjøret. Dommeren krediterte Defebaughs vitnesbyrd om at hun gjennomgikk journalene før oppgjøret bare for å vurdere Cokers påstand om at hans nylige fravær var et resultat av fiendtligheten til hans nye veiledere. Dommeren avgjorde også at tjenesten ikke brøt forliket under voldgiften, selv om han feilaktig trodde at Coker protesterte mot innleveringen av forliksavtalen til voldgiftsdommeren, mens Coker faktisk protesterte mot innsending av oppmøteprotokollene hans.
På anke hevder Coker at postvesenet brøt forliket ved å gjennomgå hans eldre oppmøteposter, men han tar feil. Ingenting i forliksavtalen forbød postvesenet, verken under klagetrinnene eller voldgiften, fra å konsultere Cokers tidligere fremmøteregister. Forliket krevde bare at postvesenet slettet et tidligere varsel om fjerning og tidligere disiplin; det tvang ikke tjenesten til å ødelegge eller ignorere Cokers fraværsregister. I alle fall fant tingretten tillatt at Defebaugh gjennomgikk de gamle fraværene, ikke for å disiplinere Coker for dem, men for å avgjøre om de validerte hans formildende argument om hans nåværende fravær. Se United States v. Norris, 640 F.3d 295, 301 (7th Cir. 2011) (beslutning om å kreditere det plausible vitnesbyrdet til et vitne "kan praktisk talt aldri være en klar feil" (som siterer Anderson v. City of Bessemer, 470 U.S. 564 575 (1985))). På samme måte peker Coker på ingen bevis som tyder på at postvesenet ba voldgiftsdommeren vurdere Cokers fravær før oppgjøret for å rettferdiggjøre å sparke ham. I stedet stolte voldgiftsdommeren kun på Cokers fravær etter forliket for å opprettholde utskrivelsen. Posten brøt dermed ikke forliket.
Vi kan raskt sende de to gjenværende påstandene som Coker hevdet under rettssaken. Først hevdet han at han møtte et fiendtlig arbeidsmiljø. (To veiledere hadde skrytt av å ha disiplinert ham, og ledelsen tok ingen korrigerende tiltak, og han ble ikke plassert på en liste over ansatte som søkte overtid.) Men i sin ankesak utfordrer ikke Coker tingrettens konklusjon om at arbeidsmiljøet hans ikke var fiendtlig, så vi trenger ikke ta opp påstanden. Se Roberts v. Columbia Coll. Chi., 821 F.3d 855, 862 n.2 (7th Cir. 2016) (argumenter som ikke er presentert i åpningsbrevet fravikes); Kathrein v. City of Evanston, Ill., 752 F.3d 680, 689 n.6 (7th Cir. 2014) (pro se-litiganter er generelt underlagt de samme frafallsregler som parter med advokat).
Second Coker hevdet mot Postal Service et "hybridkrav" under 39 U.S.C. § 1208(b). Han hevdet at tjenesten brøt sin tariffavtale med fagforeningen hans ved å nekte ham rettssak under voldgiften. For å seire mot postvesenet på dette hybridkravet, måtte Coker først fastslå at fagforeningen brøt sin plikt til rettferdig representasjon i voldgiften. Se DelCostello v. Int’l Bhd. of Teamsters, 462 U.S. 151, 164–65 (1983); Truhlar v. U.S. Postal Serv., 600 F.3d 888, 892 (7th Cir. 2010). Som vi skal redegjøre for, ga tingretten behørig dom for forbundet på dette kravet.
Vi presenterer i det lys som er mest fordelaktig for Coker, fakta om hans påstand om at forbundet brøt sin plikt til rettferdig representasjon ved voldgiften. Cokers fagforeningsadvokat, Richard Coleman, bestemte seg for ikke å sende inn til voldgiftsdommeren en legeerklæring som forbundet hadde levert på et tidligere klagestadium. Notatet viste at Coker hadde blitt behandlet for angst og depresjon to ganger i mars 2012.Coleman bestemte seg også for å ikke bruke to skriftlige erklæringer fra Coker, som beskrev hans overordnedes fiendtlighet og hans personlige kamp i løpet av slutten av 2011 og begynnelsen av 2012. Når han forklarte disse avgjørelsene for tingretten, uttalte Coleman at legens notat ikke redegjorde for hele omfanget av Cokers fravær; Han fryktet at han kunne ha utsatt Coker for vanskelige spørsmål om hans generelt dårlige oppmøte. Og Cokers uttalelser om hans overordnede "reiste påstander vi ikke var i stand til å bevise" og kan ha frarådet voldgiftsdommeren fra å gjeninnsette Coker. Coleman foretrakk, fortsatte han, å følge en strategi for å hevde at postvesenets avfyring var feilaktig straff og Coker var klar til å jobbe.
Tingretten la til grunn at en rimelig faktafinner ikke kunne konkludere med at forbundet hadde brutt sin plikt til rettferdig representasjon. Bevisene, sa dommeren, viste bare at fagforeningen fulgte en annen strategi enn hva Coker kanskje likte, ikke at den håndterte saken hans diskriminerende eller urettferdig.
Plikten til rettferdig representasjon krever at en fagforening "tjener interessene til alle medlemmer uten fiendtlighet eller diskriminering mot noen, å utøve sitt skjønn med fullstendig god tro og ærlighet, og å unngå vilkårlig oppførsel." Yeftich v. Navistar, Inc., 722 F.3d 911, 915–16 (7th Cir. 2013) (som siterer Vaca v. Sipes, 386 U.S. 171, 177 (1967)). For å overleve summarisk dom, trengte Coker å presentere bevis på at fagforeningens handlinger var "vilkårlige, diskriminerende eller i ond tro." Truhlar, 600 F.3d ved 892 (som siterer Air Line Pilots Ass’n, Int’l v. O’Neill, 499 U.S. 65, 67 (1991)). Uten bevis for ond tro eller diskriminering,Coker argumenterer i hovedsak at fagforeningen vilkårlig bestemte seg for ikke å sende inn legens notat og hans skriftlige uttalelser. (Han argumenterer også for at fagforeningen ikke klarte å utnytte det han kaller avvik i oppmøteprotokollen hans.) Han tar tak i en del av voldgiftsdommerens avgjørelse som sier at ingen dokumenter støttet Cokers påstander om behandling for angst og lite bevis viste fiendtlighet fra hans overordnede.
På denne oversikten ville imidlertid en rimelig faktafinner ikke konkludere med at fagforeningens representasjon var vilkårlig. En fagforening handler vilkårlig bare når dens beslutninger er «så langt utenfor et bredt spekter av rimelighet, at de er irrasjonelle». Truhlar, 600 F.3d ved 892 (siterer Air Line Pilots, 499 U.S. ved 67). Selv om legens notat i ettertid kan ha hjulpet Cokers sak, bestemte fagforeningen rasjonelt at notatet kunne slå tilbake ved å la for mye av Cokers lange historie med ikke-planlagte fravær være uforklarlig. Fagforeningen fryktet også med rimelighet at Cokers uttalelser som innrømmer kamper med ledelsen, ville forringe strategien om å fremstille Coker som klar til å gjenoppta arbeidet og postvesenet som straffende. Disse avgjørelsene, selv om de var feil i ettertid, var på det meste ikke annet enn uaktsomme, og det kreves mer enn uaktsomhet for å fastslå et brudd. Se id. på 893.Til slutt forklarer ikke Coker hvordan eventuelle antatte avvik i oppmøteprotokollen hans ville ha endret konklusjonen om at fraværet hans var uplanlagt, som var grunnlaget for utskrivelsen hans.Dessuten, selv om han sendte disse postene til fagforeningen flere måneder før voldgiften med en forespørsel om avvik, tok han aldri opp temaet med Coleman da de planla for voldgiften. Fagforeningen kan dermed ikke klandres for ikke å utvikle problemstillingen.
Vi STEKKER derfor dommen.
Harold A. Baker, dommer.
XXX
Kilde:Findlaw